Randi Rusten og Ingunn A. Børresen fra Tambartun reiser til Denver i forbindelse med konferansen "Getting In Touch With Literacy", hvor de 3/12/05 skal presentere nettopp en god historie basert på erfaringer med opplæring i punktskrift for vår gruppe. Her følger den (navnene er endret i artikkelen).

Punktskriftsopplæring for en elev med diagnosen NCL

Ingunn Aasen Børresen, rådgiver i spesialundervisning, logoped, hovedfag i drama og teater

Randi Rusten, Senorrådgiver, synspedagog, hovedfag i spesialpedagogikk Tambartun kompetansesenter

I Norge, som har en befolkning på ca 4.5 mill mennesker, er det 38 barn og unge som har fått diagnosen NCL. I aldersgruppen 7 – 13 år er det 19 elever i år, og de fleste av dem er blitt diagnostisert i løpet av de fire siste årene. Alle elevene har sitt skoletilbud på den skolen de sogner til i sitt hjemmemiljø.

Tambartun kompetansesenter har det nasjonale ansvaret å følge opp disse elevene på hjemmeskolen. Vi på senteret kjenner alle elevene, deres foreldre, lærere og læringsmiljøet deres. Dette betyr at senteret vårt gjennom årene har tilegnet seg betydelig kunnskap og erfaring om elevenes læringspotensiale, og spesielt med hensyn til lese- og skriveopplæringen til denne gruppen. 

I denne presentasjonen vil du få møte Peter, hvordan han ble motivert for å lære punktskrift, og hvordan Peter, faren hans John, læreren hans og Tambartun samarbeidet i dette arbeidet. 

Møte med tekstene til Peter

Peter fikk diagnosen Spielmeyer-Vogt vinteren i andre klasse. I løpet av våren hadde R.R. kurs for hans lærere og familie i punktskrift. Høsten i tredje klasse var opplæringen blitt en del av timeplanen hans og klassen hadde nå fått en lærer til. Skolen hadde fra diagnosen ble stilt jevnlige besøk, ca tre i året.

Tambartun, ved Ingunn var på et slikt skolebesøk våren 2004. Da gikk Peter i fjerde klasse. I løpet av besøket ville Peter vise meg tekster han hadde skrevet hjemme sammen med sin far, som vi i denne sammenhengen kaller John. Tekstene var mange og utgjorde en tykk bunke med forskjellige fortellinger skrevet av Peter. Han brukte punkttastatur, men skrev ut i sort skrift. Hver ettermiddag satt han sammen med John og skrev fortellinger som han dagen etter hadde med til skolen slik at de kunne leses opp i klassen. Peter kunne i starten også lese historiene ved hjelp av lese-TV. Læreren leste opp Peters fortellinger i klassen, og dette var selvsagt svært motiverende for hans skriving.

Før dette hadde vi diskutert på Tambartun mangelen på motiverende lesestoff i begynneropplæringen for elevgruppen. Peter er en svært skoleflink gutt og hadde etter hvert behov for annet lesestoff en det vi tradisjonelt tilbyr i begynneropplæringen. Jeg tenkte derfor at hans egne tekster kunne bli til hans lesebok.

Jeg avtalte med Peter at jeg skulle ta med tekstene til Tambartun og få trykt dem i punktskrift og bundet dem inn til bok. Dette skulle være en overraskelse til pappa, pappa og Peter skulle bli forfattere!

I løpet av sommerferien ble boken Forskjellige fortellingen ferdig. Peters far, som ikke visste noe, ble selvsagt overrasket, stolt og glad. Boken skulle nå brukes som Peters lesebok. Vi var alle spente på om dette ville fungere, og var selvsagt svært glade da læreren meldte tilbake til oss at boken fungerte slik vi hadde håpet!

Peters far ble oppslukt av idéen fordi han så hvilken verdi boken hadde som lesebok, men ikke minst gleden hos gutten. Han opplevde hvordan det arbeidet de hadde gjort sammen med tekstene motiverte Peter til å skape nye tekster og bøker. Fordi John ble oppfordret til å presentere arbeidsformen på et kurs for lærere til elever med samme diagnose på Tambartun, ble han mer konkret i fremgangsmåten han brukte. Det at John har et kreativt yrke har kanskje også vært medvirkende til hans kreativitet i utviklingen av ”metoden”. Det vi presenterer her er utdrag fra Johns forelesning på Tambartun våren 2005. Han kalte den Kreativ skriving, en metode.  

Kreativ skriving med punkt, en metode

Dette er noen stikkord om skrivingen som Peter holder på med. Nå har vi drevet med dette i ca 1 ½ år. Det er fortsatt noe som han gleder seg til å gjøre om kvelden. Jeg prøver å utfordre ham på å fortelle. Det er dette samspillet som er viktig for oss, ikke at han bare gjør skolearbeidet. Det er også lystbetont for meg og vi har det fint sammen.

Først må jeg gi litt ros til Randi Rusten som på en overbevisende måte fortalte oss at dette kunne være til nytte. Med hennes milde form og overbevisende argumentasjon var det lett å være forelder og si ja til opplæringen på punkt.

Peters opplæring i bruk av punkt startet på skolen. Trude, læreren til Peter, lærte én bokstav av gangen og snakket om punktcellen osv. Han brukte braille maskin, vanlig pregetype med papir. Med et bestemt trykk på fingrene skjer innlæringen med det jeg kaller muskelhukommelse. Vi som spiller et instrument, for eksempel klassisk gitar, vet at muskelhukommelse er viktig. For at ting skal læres gjennom fingrene på hånden er det viktig å lære og repetere bevegelsene. Når en skriver feil kjenner en det i punktcellen, som en hører når en tone blir feil i musikk.

Læringen av bokstavene i punkt strakk seg fra påske til sommer (da Peter gikk i andre klasse).

Vi fant fort ut at vi måtte skrive om ting som Peter kunne mye om. Vi har skrevet historier om Tintin, Lego, Harry Potter, Robinson Crusoe, Star Wars, reiser i verdensrommet, Saturn og om steder familien har reist til. Iblant har vi skrevet om fysikkforsøk og naturfag på skolen.

Metoden vår og noen eksempler

Metoden vår er å gjøre skrivingen til en samtale mellom Peter og jeg (pappaen). Jeg sitter ved siden av Peter, og så snakker vi om noe vi skal skrive om. For å komme i gang stiller jeg litt spørsmål og han forteller.

Et eksempel på en slik historie er “Gutten som ville finne hjertet”. Historien er inspirert av en film som heter ”Jakten på nyresteinen”. Den foregår ved at hovedpersonen krymper seg med et kjemisett og krabber inn i bestefars munn. Peter sin versjon handler om en gutt som vil finne hjertet i kroppen.

Første gang vi hørte historien skjedde det spontant på biltur. Peter skulle underholde, og fortalte så en lang historie for oss. Vi satt som fjetret. Da vi senere skulle skrive om den, ba jeg ham fortelle den på nytt. Jeg stilte spørsmål av typen, hvordan ble han liten. Hva skjedde når han kom inn i munnen? Hvordan kom han videre nede i magen. Har gallesyren noen farge? Er det en slags musikk i hjertet?  Hvordan gir hjernen beskjeder i kroppen?

Når Peter snakker kommer noen setninger som er finere enn andre. Da sier jeg “dette skriver vi ned”. I starten måtte jeg hjelpe til å stave hvert enkelt ord. Jeg prøvde å få ham til å lage korte setninger. Det blir bedre å lese. Handlingen kommer bedre fram. I starten klarte vi bare 5 minutter. Vi måtte ha korte økter og ta pauser. Talesyntesen på datamaskinen virket(r) veldig motiverende for oss. Fordi setningen blir lest opp etter punktum.

Etter noen uker øket ferdighetsnivået. Peter klarte å huske to til tre ord før jeg måtte si resten av setningen. Gleden ved å skrive ble større. Skrivingen ble lystbetont både for ham og meg. Peter opplevde mestringsfølelse og fikk fin respons fra lærerne. Et stykke ble lest opp i klassen. Det gav mersmak.

Responsen på skolen gjorde at Peter ble enda mer motivert. Han viste klassen hva han holdt på med. Elevene i klassen ble også introdusert for punktskrift, alfabetet i punktskrift kom opp på veggen. Plassene for tøy og ransler i korridoren ble merket med navnene til alle elevene i punktskrift.

På skolen lærte elevene om dobbelt konsonant og sjøllyd. Vi trente på dette i skrivingen. En annen trening var å oppdage ord som har en annen lyd i skrift og tale. For eksempel ”kom” ikke ”kåm”, og ”jeg” ikke ”jei”, ”de” ikke ”di” osv. Det var lett å høre ved hjelp av talesyntesen når det ble galt.

Jeg sitter ved siden av Peter når han skriver. Jeg bruker det vanlige tastaturet og følger med. Av og til retter jeg ortografi, ekstra k i ”ike” osv. Dette var viktig for oss fordi det lå så stor motivasjon i at setningen blir lest opp. Men vi tillot også feilstavelser som jikk osv, vi var altså ikke helt konsekvente (dette for at Peter ikke skulle miste motivasjonen).

I neste fase var det jeg som måtte bremse ham. Passe på at meningen ikke ble borte i lange setninger, men sette punktum når meningen var på plass. Etter punktum blir jo setningen lest opp. Vi kom opp i 15 minutter skriving pr dag. Printing foregikk med store sorte bokstaver som Peter fremdeles kunne lese.

Peter ble meget stolt da han kunne overaske oss til sommeravslutningen med punktbok laget på Tambartun. Heretter kalte han seg forfatter. Dette gjorde fortsettelsen av skrivearbeidet  lettere.

Hva ble viktig for oss?

Snakke om det som skal skrives. Ikke sitte alene å gjøre noe. Det er noe vi har sammen. Søke opplysninger og lage “info” felter i teksten der vi bruket internettutgaven av leksikon ”Store norske leksikon”. Finne ut av ting sammen. Hva er galle? Hva skjer i tolvfingertarmen? Hva er hjernen? Bruke bilder i teksten og skrive om disse.

Vi lager det sammen omtrent som det skjer i mitt yrke. Man snakker om ting kommer med ideer osv, men det er en som skriver det ned. Det viktigste er at du kommuniserer. Å skrive riktig kommer av seg selv med mengdetrening. Ord som: komme, måtte, det, jeg, gikk, osv læres etter hvert. Vi brukte ikke så mye tid i starten på riktig stavemåte. Det er innholdet i teksten som er viktig. Det handler egentlig bare om kommunikasjon. Bare at den skjer skriftlig. Da blir det også en lek.

Viktig med faste rammer

Det var også viktig å ha en fast ramme om skrivingen. Litt hver dag. Samme tid på dagen, og at det gjennomføres på samme måte hver gang.

Etter hvert klarer vi opp mot 30 minutter skriving når han er opplagt.

Jeg har diskutert ulike forslag til skrivetemaer med læreren. Vi samarbeider om opplegget. Noen temaer har vi fått til, andre er det ikke blitt noe av. Vi har skrevet om tur til Paris og tur til Brusell. Vi har satt inn bilder i teksten og scannet billetter og museumsbrosjyrer.

Jeg vil gjerne at han skal skrive om hvordan det er å lære å spille (han begynte i skolemusikken). Vi har tatt bilder i korpset og hos spillelæreren for dette. Jeg ønsker at vi skal lage det som multimedia med lydfiler av selve spillingen.

Bruken av tekstene for Peter

Peter bruker sine egne tekster som lesebok på skolen. En fordel er at tekstene ikke er laget for å passe alle. Noen av setningene har lange ord. Men han kjenner igjen ordene når han leser de. Dette blir en ekstra utfordring. Til slutt vil jeg også berømme læreren som har vært positiv til prosjektet vårt og trigget konkurranseinstinktet til Peter. Dette klarer du aldri å lese, men det klarer han!

Veien videre for oss blir å lese bedre punktskrift og fortsette å utvide repertoaret vårt. Så kan vi ha det gøy sammen!

John (Peters far)

Lese- og skriveopplæring i punktskrift for elever med NCL i Norge

Statistisk sett skal vi i vårt land få en til to nye elever med NCL pr. år. Skoleåret 2001/2002 ble det diagnostisert 12 nye barn i Norge. Elevene var i alderen 3 – 8 år. Ut fra alderssammensetningen skjønner vi at de fleste av disse var i gang med begynneropplæring i lesing og skriving i vanlig skrift. Fordi vi dette året kom i en situasjon hvor vi skulle veilede og gi opplæring til mange familier og skoler ble en positiv konsekvens at vi utviklet god kompetanse på området.

Hvordan løste vi utfordringen?

Utredningsopphold

Samarbeid med familien og skolen med hensyn til det skolefaglige starter ved at eleven, foreldrene og to av elevens lærere kommer på et utredningsopphold på senteret. Under oppholdet blir eleven blant annet synsutredet hvor vi har fokus på elevens synsfunksjon med hensyn til litteracy. Dette fordi vi må vite om vi allerede i starten må benytte punktskrift, eller om eleven kan ha nytte av opplæring i sort skrift i tillegg. Etter at utredningen er ferdig blir lærerne igjen på senteret i to dager for blant annet kursing og opplæring i punktskrift.

Tradisjonell opplæring

Etter dette besøker vi fra Tambartun eleven og lærerne på hjemmeskolen hvor vi følger opp opplæringen. Vi kurser dem i en tradisjonell opplæring, men hjelper pedagogene til å se hvordan opplæringen bør tilpasses den enkelte elev. Vi tenker i utgangspunktet at vi ikke kutter ut hjelpe- øve- og ledelinjer for denne elevgruppen, men vår venn Peter mente etter hvert at han ikke hadde behov for dem! Da ble de selvfølgelig kuttet ut! I hans andre bok leser han godt uten hjelpe- og øvelinjer.

Elevgruppen benytter Braille-tastatur på datamaskinen. I tillegg har de god nytte av manuell maskin. Vi anbefaler ikke at de lærer touch fordi vi mener det kan bli for komplisert etter hvert med hensyn til sykdommen.

Oppsummering

De elevene som har fått opplæring i punktskrift leser og skriver alle på ”sitt vis”. Vi tenker at jo enklere system vi innfører desto færre operasjoner blir vanskelig for dem på sikt (eks på hvorfor vi ikke satser på Touch, men Braille-tastatur). Vi ønsker at skrive- og leseøktene skal gjennomføres på lik måte fra gang til gang og fra lærer til lærer. Dette for at eleven skal kjenne ”rytmen” i aktiviteten og vite hva som kommer etter hva. Dette gir eleven oversikt over situasjonen og vil også virke økonomiserende på den kognitive kapasiteten. I tillegg hjelper det oss til å se hvor elevene har sin styrke og hvor de eventuelt trenger ekstra bistand. Vi tenker oss også at bøkene de skriver selv senere vil være en verdifull skatt fordi det vil være enklere å lese noe de har produsert selv i tillegg til at bøkene vil fungere som en minnebank.

Avslutningsvis vil vi poengtere hvor heldige vi har vært som har fått ta del i prosjektet til Peter og John. Vår deltakelse har vært beskjeden (vi har stått på sidelinjen og observert), men det har betydd svært mye for vår faglige utvikling angående lese- og skriveopplæringen i punktskrift for elevgruppen. Dette har bidratt til at vi også er blitt mer kreative og dermed sett flere muligheter. Den tradisjonelle opplæringen er fortsatt vår basis.

Nå er Peters tredje bok til produksjon på Tambartun Kompetansesenter. Siden Peter presenterer seg selv som forfatter er det kanskje også naturlig at andre elever får lese hans bøker etter hvert. De er i dag utstilt i vårt bibliotek.

Prosjektet har også inspirert andre elever og pedagoger. I løpet av det siste året har flere av elevene med samme diagnose laget sine bøker selv med utgangspunkt i metoden ”Kreativ skriving”. De fleste elevene har skrevet boken sin selv. For noen passer ikke det, eller det er for vanskelig. I de tilfellene er det pedagogene som skriver elevens bok for eksempel ut fra tema eleven jobber med. Vi kan i samarbeid med skolen eller hjemme tilpasse bøker som passer til alle elevene i gruppen.

Som vi har sett sier John at dette arbeidet først og fremst handler om kommunikasjon.  For ham og Peter har det blitt til en daglig aktivitet som gir dem nærhet til hverandre. Han poengterer også at skrivingen er til glede og inspirasjon både for han selv og Peter.

En annen viktig observasjon vi har gjort gjennom prosjektet er at Peter i starten kun husket to-stavelses-ord. Nå skriver han lange setninger – altså samme utvikling som et friskt barn har i begynneropplæringen. Når et barn får NCL kan det lett skje at en ”går seg vill i” det tragiske med diagnosen og dermed ikke makter å gi eleven det optimale opplæringstilbudet faglig sett. Peter og John sitt arbeid viser oss en elev som stadig utvikler seg faglig sett. Dette motiverer selvsagt også oss i hjelpeapparatet til fortsatt å stå på for at elevgruppen skal få et forsvarlig faglig opplæringstilbud.

En av våre oppgaver blir også å formidle dette arbeidet videre for at andre skal få ta del i det og slik bli inspirert! Vi holder i disse dager på å implementere samme prosjekt på en helt annen skole for en elev med en annen type problematikk enn NCL gir. Dette er svært spennende!

Takk for oppmerksomheten!