NOU (Norges offentlige utredninger) 2009: 18 - Rett til læring

Den s.k. Midtlyng utredningen ble overlevert til Kunnskapsdepartementet 2. juli 2009, etter at utvalget var oppnevnt ved kongelig resolusjon vel 2 år tidligere.

 Utvalget fikk et bredt mandat, bl.a. skulle det:

• Vurdere i hvilken grad vi har et system som sikrer tidlig intervensjon for barn med særlige behov, og vurdere tiltak som kan sikre tidlig innsats og livslang læring.
• Gjøre en grundig vurdering av hvordan den ordinære opplæringen legger til rette for læring og utvikling for den enkelte elev med særskilte behov.
• Legge frem konkrete forslag til bedre organisering og effektiv ressursbruk for en fremtidig helhetlig tiltakskjede for barn, unge og voksne med behov for spesialpedagogisk hjelp.

Med dette som utgangspunkt foreligger utredningen over ca. 275 sider, inkludert særmerknader og dissenser fra enkelte av utvalgets medlemmer. 

Det konstateres i utgangspunktet at ca. 6 – 7% av elevene i skolen får spesialundervisning etter § 5-1 i opplæringsloven. Det sies videre at rundt 25% av elevene i skolen har vansker med å delta aktivt i opplæringen, og denne ”erkjennelse” preger hele utredningen som kan tolkes dit hen at mange av dagens rutiner og rettigheter for svake grupper skal fjernes til fordel for en mer utvannet ”rett” for alle til spesialtilpasset opplæring. Det heter i utredningen (s. 17):

”Fordi barn og unge er forskjellige, vil innholdet i opplæringen måtte tilpasses den enkelte for at kvaliteten skal være den samme for alle. Det gjelder så vel sosial og kulturell bakgrunn som individuelle forutsetninger. Opplæringen er ikke likveverdig dersom den ikke er tilpasset barnets eller elevens forutsetninger, men heller ikke dersom innhold og bruk av eksempler reflekterer en erfaringsverden som for mange er fremmed.”

Og videre:

”Utvalget ønsker derfor å bryte med forestillingen om at det er en viss, avgrenset gruppe som har særskilte behov.”

Med dette er på mange måter scenen satt. Argumentasjonen fortsetter (s. 23):

”Forskningen viser at for store grupper barn, unge og voksne med særskilte behov er det å være i fellesskap med andre oftest bedre enn andre løsninger. Samtidig kan individuell opplæring eller opplæring i mindre grupper utenfor fellesskapet også gi gode resultater under bestemte betingelser. Forskningen tyder samtidig på at det er mulig å legge til rette for opplæring innenfor fellesskapet for alle om det er vilje, evne og kompetanse til å sette inn de tiltakene som er nødvendige.”

Utvalget legger opp til at spesialkompetansen nesten uten unntak skal flyttes så nærme eleven som mulig. I dette ligger at skolene skal og må styrkes og at så mye kompetanse og kunnskap som mulig må vedlikeholdes i skolene. Dette skal være mulig gjennom et sett med tiltak. F eks skal ressurser flyttes fra dagens Statped til PP-tjenesten, og PP-tjenesten skal i større grad enn i dag bedrive systemarbeid rettet mot skolene snarere enn individuelle utredninger og tilrettelegging for enkeltelever.

Samtidig ligger den en erkjennelse i utvalget at noen grupper har et større (og mer legitimt?) behov for spesialundervisning enn andre, ofte basert på spesielle utfordringer hvor det ikke kan forventes at tiltrekkelig kompetanse foreligger lokalt (s. 27):

”…Kompetansen lokalt bør forsterkes. Samtidig er det nødvendig å sikre kompetanse rundt de mindre frekvente og mest alvorlige utfordringene. Det vil være en oppgave som kommuner og fylkeskommuner ikke kan forventes å makte alene, og som må sikres gjennom regionale og nasjonale satsninger.”

Problemstilingen er ikke ny. I utredningen (s. 58) kommer motforestillinger frem, i form av sitater fra tidligere publikasjoner av Foros (2007) og Frost (2009):

”Tilpasset opplæring som et pedagogisk begrep ser ut til å ha blitt allment akseptert som en forbedring av læringsvilkårene for enkeltelever. På papiret. I teorien. Man forsvarer åpenlyst begrepet, og få ser de problemene som denne fornyelsen kan få for elever som faktisk trenger en tilpasning. Risikoen for en utvanning av ansvaret for elever som krever mer enn vanlig tilrettelagt opplæring er i høy grad til stede….”

De meste sentral forslagene i utredningen er de følgende:

• Læringsboka innføres som felles verktøy for tidlig innsats og oppfølging. Boka følger barnets og elevens utvikling, læring og læringsmiljø gjennom barnehage, grunnskole  og videregående opplæring.
• Retten til spesialundervisning i opplæringsloven § 5-1 erstattes av en rett til ekstra tilrettelegging i opplæringen. Denne retten utløses når eleven ikke har et tilfredsstillende læringsutbytte.
• Individuell opplæringsplan slik denne beskrives i opplæringsloven § 5-3 skal inngå i læringsboka.
• Vedtak om ekstra tilrettelegging i opplæringen kan fattes uten sakkyndig vurdering slik det forutsettes i dagens § 5-3 i opplæringsloven, men basert på barnehagens og skolens egen saksforberedelse, gjort i samarbeid med PP-tjenesten.
• Dog skal det utarbeides sakkyndig vurdering dersom det er sannsynlig at det må gjøres avvik fra læreplanen, (eller) skolen ikke har den nødvendige kompetanse, (eller) foresatte og barnehagen/skolen krever det.
• Det etableres et nasjonalt utviklingssenter for PP-tjenesten, underlagt Utdanningsdirektoratet, med faglig tilknytning til et universitet eller en høgskole
• Statped organiseres i fire samorganiserte og samlokaliserte spesialpedagogiske regionsentre (Sørøst, Vest, Midt og Nord), sammenfallende med helseforetakenes regionsstruktur.
• Regionssentrenes oppgaveportefølje skal innbefatte spisskompetanse på fagområdene syn, hørsel, språk/tale/kommunikasjon, ervervet hjerneskade og omfattende og sammensatte lærevansker.
• Det skal foretas en tydelig grenseoppgang av ansvar mellom spesialisttjenesten innenfor opplæringssektoren (spesialpedagogiske regionsentre) og spesialisthelsetjenestene3 (barne- og ungdomsklinikkene) og deres oppgaver overfor kommunene.
• Spesialisttjenesten innenfor opplæringssektoren (spesialpedagogiske regionsentre) og spesialisthelsetjenestene (barne- og ungdomsklinikkene) inngår samarbeidsavtaler.

På pluss siden må det nevnes at det ikke tas til orde for å fjerne opplæringslovens § 2-14 og § 3-10 (rett til ekstra opplæring i punktskrift i grunnskolen og i videregående opplæring). Samorganisering innbefatter at Tambartun og Møller flytter sammen. De to siste punktene er det for øvrig lett å være enige i. Samarbeidsgruppen i forhold til NSVF har jo også eksistert siden 2005, og må sies å ha anticipert denne utredningen i så måte.

Utredningen er et beslutningsgrunnlag og er ute til høring med frist for å komme med innspill til 28. november 2009. NSVF følger dette nøye sammen med bl.a. Assistanse og Blindeforbundet (og Tambartun/Huseby), og det kommer nye artikler om dette på disse sidene. Følg med.

Hele utredningen (og høringsinnspill) kan leses på Kunnskapsdepartementet hjemmesider.